Lønnsøkning

For å rekruttere og beholde fengselsbetjenter.

Skrevet av forbundsnestleder Tommy Fredriksen.

Alle vet at bristepunktet er her. Det er en svært alvorlig situasjon. Både for den enkelte, for virksomheten og for samfunnet. Norge har ikke lært og går i Danmarks fotspor. Nå også Sveriges. Det er for få fengselsbetjenter og de har det ikke bra.

La det være sagt først som sist. NFF krever bedre arbeidsforhold og økt lønn, og nå ser det ut til å betale seg. Om ikke mye og nok, så iallfall litt. Dette har forbundet jobbet lenge og målrettet med.

Det er ingen politiker i Norge av kaliber som den danske statsministeren Mette Fredriksen. Det er det nok andre yrker enn sykepleiere, helse- og sosialarbeidere, lærere og fengselsbetjenter som er glade for i Norge. Tre milliarder til lønn innfris nå som lovet i valgkamp. Det gir 2 000 – 2 500 mer i måneden. De tilgodesette gruppene jubler. De andre offentlig ansatte kaller det en klasebombe og mener at det på sikt vil skade dansk velferd, da fagbevegelsens samhold splittes.

Det skal litt politisk pondus og karakter til for å utløse nettopp det. Fredriksens grunn er imidlertid solid, da nettopp disse gruppene er vanskeligere å rekruttere og beholde enn de andre.

TV2 sendingen på 21 nyhetene for nøyaktig en uke siden var egentlig ikke annet enn en reklamefilm for å få unge og fremadstormende til å søke fengselsskolen. Det er viktig. Problemet var at sendingen ikke var en statusrapport på kriminalomsorgen. Den nevnte ikke at det største problemet ikke er naturlig avgang, men unaturlig avgang på grunn av unaturlige arbeidsforhold og unaturlig dårlig lønn.

Når det gjelder sentrale lønnsforhandlinger fortjener alle lavlønte yrker økt lønn, noe som gjør at et generelt tillegg til alle er det mest solidariske. Frontfaget avgjør hvor mye og opparbeidede normer sier hvordan. Når det gjelder lokale lønnsforhandlinger fortjener alle grupper og individer økt lønn i kriminalomsorgen. Potten er imidlertid alltid for liten og det må prioriteres og gå på omgang.

Rambøll har bekreftet at når fengselsbetjentene ikke har det bra så har ingen det bra. Og de er mange. Derfor må det startes nettopp her og etter Rambøll rapporten kom har ting forandret seg. NFF har fått med en på laget. Ledelsen i KDI. Det er ikke hugget i stein, men mye tyder på at kriminalomsorgsdirektør Lise Sannerud nå er i ferd med å bli litt etatens svar på Mette Fredriksen.

Når det gjelder forhandlinger på særlig grunnlag, som for eksempel å rekruttere og beholde kompetanse, har det vært umulig å få innfridd krav til grupper og da særlig akilleshælen i kriminalomsorgen, fengselsbetjentene. Inntil nå. Noe av det kom til syne i november i fjor, da KDI selv krevde en samordnet økning, fordi regionene som forhandlingspart ikke tilgodeså organisasjonenes krav.

Rambøll bekreftet hvor ille det står til og også KDI har sett nødvendigheten av å rekruttere og beholde pga unaturlig avgang. Særlig også fordi den naturlige avgangen også vil øke. Det har medført en vilje om et lønnsløft for nettopp å rekruttere og beholde kritisk kompetanse. Dette har i første omgang materialisert seg ved at godskrivningsreglene i Hovedtariffavtalen skal legges til minsteavlønningen i retningslinjene for bruk av stillingskoder i kriminalomsorgen og ikke Hovedtariffavtalen i staten. Det utgjør et lønnsløft for mange, da flere grupper fikk økt minsteavlønning i retningslinjene i fjor sommer. For fengselsbetjentene m.fl. betyr dette 4 lønnstrinn i økt startlønn fra HTA ltr. 37, pluss godskrivningstrinnene. For å sikre at nytilsatte ikke går forbi ansatte med erfaring i tjenesten, må disse også økes nettopp for å rekruttere og beholde ved bruk av Hovedtariffavtalens bestemmelser. Det skjer gjennom et trepartssamarbeid. Totalt er det satt av 20 millioner i årets disponeringsbrev til HTA 2.5.3 og 2.5.5.

Det med erfaring og ansiennitet har vært et problem siden det nye lønnssystemet kom for snart to år siden. Årsaken er at det ikke er mulig å gjøre en målrettet innretning på grupper ved bruk av stillingsansiennitet, fordi man går tilbake til null ved bytte av arbeidsplass. At man derav sikres 1,1 prosent økning 10 år til har forståelig nok ikke funnet en fremtredende plass i debatten. Derfor er det viktig å benytte ansiennitet i gruppeinnretninger som ikke nullstiller seg ved bytte, men som supplerer.

NFF har vært forkjemper for å benytte tjenesteansiennitet ved innretninger slik at prinsippet jo høyere ansiennitet, jo høyere lønn opprettholdes. Dette har igjen blitt avvist og det har ikke lyktes NFF å få med de andre partene til å lage en virksomhetsavtale. Det finnes imidlertid en mulighet til som er et godt kompromiss.

Etatsansiennitet er ikke lenger et begrep i HTA, men forbundet har meldt inn sak til IDF og på torsdag skal sentrale parter drøfte bruken av denne. Da teller dessverre ikke ansiennitet som er bygget opp utenfor etaten, men all ansiennitet innenfor. Det er et kompromiss det er verdt å inngå for det haster å få noe gjort. For de som måtte komme tilbake til etaten kan arbeidsgiver uansett fint gi dem lønn på lik linje som de andre og ikke gi de samme trinn som da de gikk ut.

Et annet kritisk element er å få etablert minsteavlønning ikke bare ved inntreden til etaten, men også proporsjonalt med ansiennitet videre i tjenesten. Det vil sikre forutsigbar lønnsøkning og det vil sikre løft til alle de andre gruppene også. Det vil være noe av det viktigste som kan etableres. Ikke viktig om det blir i en virksomhetsavtale eller i en lønnspolitikk, bare kravet blir innfridd.

En svakhet må imidlertid nevnes når det kommer til tingenes tilstand med å rekruttere og beholde i årets disponeringsbrev til regionene. Det er en svakhet at KDI lyttet til en annen organisasjon som ville at enhetene skal søke regionalt nivå om dispensasjon for å kunne ansette 1078-betjenter utenom perioden 15. mai – 14. september, i stedet for å lytte til NFF som ville ha et krav om at ledige turnuslinjer skal dekkes av fast ansatte fengselsbetjenter.

Ved siden av lønn mener NFF at dette er roten til problemene i etaten. Ledige turnuslinjer som på Eidsberg eller nylig iverksatt bemanningsplan som på Sem, hvor første fravær må dekkes av ufaglærte eller overtid for å unngå «stenging» som på Eidsberg.