Profesjon i spill – tillit i fare

En bekymringsmelding fra NFF til Justisministeren

Kriminalomsorgen står i en alvorlig bemanningskrise. For få søker fengselsutdanning, og for mange slutter kort tid etter at de har startet i tjenesten. Dette er en utvikling NFF har påpekt over lang tid.

Vi er glade for at politisk ledelse nå har tatt signalene på alvor. Desentralisert utdanning er i gang, og det er et nytt og sårt tiltrengt fokus på rekruttering og bemanning. Det skaper håp – og det bygger tillit. Nettopp derfor reagerer vi sterkt på at kriminalomsorgens egen ledelse nå velger å møte denne politiske viljen med tiltak som truer med å undergrave profesjonens fundament.

Vi viser til den såkalte prøveordningen der ansatte med annen bakgrunn – eksempelvis miljøterapeuter – skal ansettes midlertidig og gå inn i turnus sammen med fengselsbetjentene. Ordningen fremstilles som tverrfaglig styrking og utvikling. I realiteten fremstår den som et forsøk på å løse et varig bemanningsproblem med midlertidighet, og det skjer under dekke av at det er en «prøveordning».

Dette er ikke en vei mot faglig utvikling – det er et sidespor. Når faste, strukturelle behov møtes med midlertidige løsninger uten en faglig forankret plan, uten klare rollebeskrivelser og uten å ta konsekvensene for arbeidsmiljø og sikkerhet på alvor, svekkes hele kriminalomsorgens bæreevne.

I realiteten er det en avskiltning av fengselsbetjenten og fengselsbetjentenes utdanning og kompetanse.

Like alvorlig er det at denne typen tiltak svekker tilliten mellom ledelse og ansatte.

Det er en tillit som er helt nødvendig for å kunne utvikle kriminalomsorgen i fellesskap. Når kriminalomsorgens ansatte opplever at det tas beslutninger som direkte undergraver deres rolle, og uten at deres kunnskap tas med i utformingen, setter det hele samspillet i fare – både lokalt og nasjonalt.

NFF opplever at fengselsbetjentens rolle over tid ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Når andre yrkesgrupper kan settes inn i turnus nærmest over natten for å fylle funksjoner som til nå har vært tillagt betjentene, oppleves det som et uttrykk for manglende respekt for vår profesjon og kompetanse. Dette skaper ikke tillit – det skaper mistillit.

Det er verdt å spørre: Hadde det vært akseptert at politi- eller tollbetjenter ble byttet ut med ansatte uten fagutdanning? Ville man tolerert at man i møte med ressursmangel i politiet eller tolletaten satte inn ufaglærte eller midlertidig ansatte fra andre yrkesgrupper for å fylle deres kjernefunksjoner?

Det samme må gjelde for kriminalomsorgen. Fengselsbetjenten er ikke en generell ressurs som kan byttes ut etter kapasitet – det er en utdannet profesjonsutøver med ansvar for sikkerhet, rehabilitering og relasjonelt arbeid i et krevende miljø. Det må være en selvfølge at denne kompetansen er utgangspunktet for bemanningspolitikken – ikke noe man midlertidig kompenserer for.

Tilliten mellom ansatte og arbeidsgiver er ikke bare et gode i seg selv – den er en forutsetning for utvikling og endring i kriminalomsorgen. Når tiltak settes i verk uten faglig begrunnelse, uten forutsigbarhet og uten reell dialog, svekkes tilliten ytterligere – både til ledelsen og til retningen etaten beveger seg i.

Samtidig som dette skjer, har regjeringen selv uttrykt en ambisjon om å løfte dagens toårige fengselsutdanning til en bachelorgrad. Det er et viktig og etterlengtet grep – et tydelig signal om at fengselsbetjenten er en profesjonsutøver med kompleks, sammensatt og samfunnskritisk kompetanse. Men hva hjelper det å utvikle en bachelorutdanning dersom kriminalomsorgens egen praksis undergraver behovet for den?

Å hente inn midlertidig personell uten fengselsfaglig bakgrunn, og la dem fylle turnusbehov i fengslene, svekker både insentiv og anerkjennelse for formell utdanning. Det sender et budskap om at det ikke er nødvendig med tre års utdanning for fengselsbetjenter for å fylle en fengselsfaglig rolle – og det slår rett inn i rekrutteringsgrunnlaget og profesjonsidentiteten.

NFF har de siste to årene etterspurt en helhetlig gjennomgang av bemanning, utdanningskapasitet og rekrutteringsbehov. Det har ikke vært vilje fra Kriminalomsorgsdirektoratet til å møte forbundet i dette. Samtidig har fengselsbetjenter sluttet i stort omfang – og utdanningsbehovet synes i praksis å bli definert ut fra hvor mange vikarer man klarer å mobilisere, snarere enn et reelt bilde av hvilke faste ressurser etaten trenger.

På dette grunnlaget ønsker vi å stille deg som justisminister et tydelig spørsmål:

Er det fortsatt en grunnleggende politisk ambisjon at grunnbemanningen i norske fengsler skal utgjøres av fengselsbetjenter utdannet ved KRUS – og at annen kompetanse skal komme i tillegg som et supplement, ikke som erstatning?

Dette spørsmålet er avgjørende. For det handler ikke bare om bemanningstall, men om retningen for hele kriminalomsorgen.

Fengselsbetjenten er ikke bare en sikkerhetsressurs. Det er en fagutdannet profesjon med ansvar for sikkerhet, relasjonsarbeid, rehabilitering og miljøarbeid. Betjenten bygger tillit, forhindrer konflikter, fanger opp tegn til krise, og jobber kontinuerlig med relasjonsbåret sikkerhet – det vi kaller dynamisk sikkerhet.

Utdanningen ved KRUS gir en tverrfaglig plattform som forener fysisk tilstedeværelse med etisk refleksjon, regelverk, psykologi og kommunikasjon. Dette er ikke kompetanse som kan improviseres – det er resultatet av systematisk opplæring og erfaring, og den utgjør bærebjelken i kriminalomsorgens førstelinjetjeneste.

Når denne rollen svekkes, ser vi konsekvensene:

• Økt bruk av midlertidige løsninger og ansatte med annen faglig bakgrunn uten helhetlig rolleforståelse.
• En bemanningssituasjon der betjentene mister helhetsansvaret og reduseres til en ren sikkerhetsfunksjon.
• Flere vold- og trusselepisoder, svekket arbeidsmiljø og høyere turnover.

Vi kan ikke bygge kriminalomsorgen på løsninger som uthuler fagmiljøene vi er avhengige av. Fengselsbetjentene må være kjernen – både i bemanningsnormen og i faglig forståelse.

Forbundet forventer derfor:

• At det klargjøres politisk at fengselsbetjentene skal utgjøre grunnbemanningen i norske fengsler.
• At ansatte med annen bakgrunn skal vurderes som supplement – ikke erstatning – og bare etter at kjernebemanningen er på plass.
• At tiltak for tverrfaglighet forankres i reell planlegging, ikke akutt midlertidighet.
• At en full gjennomgang av bemanning, utdanning og rekruttering iverksettes i samarbeid med forbundet.
• At videreutviklingen av fengselsutdanningen til bachelorgrad følges opp med praksis som faktisk styrker – ikke svekker – verdien og nødvendigheten av denne kompetansen.

Vi står klare til å bidra i dette arbeidet, og vi håper du vil bekrefte det vi oppfatter som en felles intensjon: En sterk, kompetent og faglig forankret kriminalomsorg – med fengselsbetjenten som førstelinje. 

Asle Aase
forbundsleder