Winter is comming

– men Nord får jobben gjort

Et reisebrev fra forbundsnestlederen

Dagene blir kortere, men det er lyspunkter. Der det blir mørkest holder «The night’s watch» stand og viser andre regioner vei. Det fikk SHVO Raymond Nilsen (Hivju) og jeg erfare på vår lille sprint turné i nord, de tre dagene før markeringen av verdens psykiske helsedag 10. oktober.

For å ha det bra på jobb må det være rom for dialog om belastninger. For å ha det bra på jobb må også arbeidsgiver ha evne og vilje til å rekruttere og beholde betjenter. Det har de i region nord.

Etter litt planlegging av melkeruter fra Sandefjord lufthavn falt valget på Verdal fengsel, Trondheim fengsel og forvaringsanstalt, regionskontoret, Nordland (høysikkerhet, overgangsbolig og friomsorg) og Vadsø fengsel. Dessverre ble det ikke anledning til å besøke Fauske, Mosjøen, Tromsø og friomsorgskontorene i Trøndelag, Troms og Finnmark i denne omgang.

Etter litt famling på Værnes lufthavn over hvorfor bagasjen ikke kom, ble vi positivt overrasket over at den var sendt direkte til Bodø til tross for at flyet dit ikke gikk før 18:30. Uansett, Nords rollemodell og regiontillitsvalgt, Daniel Johnsen, stod klar med sitt nye glis (bilen) og ferden gikk til Verdal.

Verdals hovedgeskjeft er palleproduksjon, men har også fått pris for nytenkning når det kommer til innsattes helse. Verdal fengsel er 50 år og er som femtiåringer flest. De vet best selv og holder det for seg selv. Eller som de sier; siste halmstrå – bra arbeidsmiljø!

Trio’n hadde en høne å plukke med Verdals lokale helt, Arnstein Kulset, men han var dessverre i nattvaktsperiode. Førstebetjent Knut-Roar Grande tok oss imot og i møtet vi hadde kom det frem at det også i Verdal er viktig å spørre om hvordan man har det på jobben.

Turen gikk videre til Trondheim fengsel som nok på rekordtid hadde blitt endret fra bare fengsel til fengsel og forvaringsanstalt, da det antakelig ikke hadde vært tid til å ta ned det gamle skiltet før det nye skulle henges opp. Her var det bare å dublere tekst så fort som mulig.

Kikki i porten ønsket oss velkommen og sendte oss videre til fengselsleder Egil Gabrielsen. Egil sa han hadde sett frem til besøket, men tenkte nok egentlig «er du her igjen Daniel». Superforbruker Jørgen Stuevold var ikke å se, men det var dertil Ida, Tonje og Kenneth som hadde stoisk oversikt over ansattes ve og vel. Trondheim er autonom mot press og uforsvarlig nedbemanning, en etter min mening undervurdert forklaring på trivsel og sykefravær. En god prat på avdeling A og E ble det, og det ble også der bekreftet hvor viktig det er å spørre.

Regionkontoret i nord ligger like ved Rockheim, musikk museet i Trondheim, rett ved vinsja’n på kaia. Kanskje derfor regiondirektør Frode Børstad «The lord of seven kingdoms» tok oss imot ikledd cowboyhatt, skinnvest og bart for anledningen (neida, han var dessverre forhindret fra å delta så ønsketenkning fra meg).

Regionskontoret stilte mannsterke opp. Etter en noe famlende start fra undertegnede i forsøk på å formidle utfordringer ved å rapportere til øverste leder som har delegert myndighet i tre nivåer, var det forløsende og om ikke enda mer frustrerende, å informere om at arbeidet med førstelinje hadde møtt mer motstand enn forventet slik at gruppa ennå ikke hadde fått anledning til å ta inn over seg og tilnærme oss regionale forventninger og utfordringer ved å være hybriden og mellom strategi og gjennomføring (altså like tungt som denne setningen).

Slik allmenntilstanden er i virksomheten vil arbeidet med å gjøre kriminalomsorgen helsefremmende ta svært lang tid. Nord er heldigvis et lite unntak og på toget tilbake til Trondheim lufthavn var det litt tid til å reflektere over at 8 stopp her i Midt-Norge koster 45 kroner mot 450 kroner på Vestfoldbanen. En biff og flaske dyr champagne ble det ikke anledning til på Værnes. Heller ikke fire pils og en pizza. Ikke er vi fra Larvik i Vestfold heller forresten.

Vel ankom vi Bodø lufthavn, men det hadde ikke bagasjen likevel så ferden gikk til City Nord rett før stengetid for erstatningsklær og tannbørste. Vi endte opp med like blazere, «men hva gjør no det». Ivrige etter å debrife dagen og planlegge neste, gikk vi glipp av Aurora over Kjerringøy.

På porten som avtalt på HS (Bodø høysikkerhet) dagen etter, ble en anvisning om å ta til venstre en indikator på hvordan dagen kom til å bli, da undertegnede tok los på døren til høyre. Ellers kan det nevnes at sannsynligheten for at du møter noen som heter Julie til fornavn eller Berg til etternavn er relativt høy i Bodø eller Salten som det også heter hvis du er på ballen.

Som alltid i kriminalomsorgen er det ikke lett å få samlet de ansatte til et allmøte i en travel og hektisk hverdag, men plakater var hengt opp og forberedelser var gjort. Vi fikk også et godt møte med seksjonslederen, administrasjonssjefen, aspirantlederen, hovedverneombudet og fengselslederen Mette om de organisatoriske utfordringer de stod overfor og hvilke belastninger urettmessig medieomtale hadde gitt de.

Svært bra at vår foreningsleder og operativ førstebetjent, Monica Andersen, nettopp hadde vært på landskonferansen til LO Stat og fortalt om den kritiske hverdagen i fengselet. Vi sitter igjen med inntrykket av at de gjør mye med lite der oppe.

På overgangsboligen ble det en god samtale om at det ikke bare er hendelser som er belastende. Det er også hverdagen. Det kan kreve mye å følge opp og lytte til domfelte. Man må være bevisste på muligheten for omsorgsfatigue for ikke å bli utbrent. Sjefen er visstnok ikke fra Myhre og det skal bli artig å fortelle LO Stat leder Egil Andre Aas, som nettopp er fra Myhre, om den seansen.

Turen gikk videre til friomsorgen som bokstavelig talt har selveste Rambøll i huset. Rambøll er forresten av Virke nominert til årets viktigst konsulentbidrag for rapporten om belastningsskader i vår etat. Rambøll tok mandatet sitt lengre enn bestillingen fra KDI så den fortjener de etter vår mening å vinne.

Friomsorgsleder tok oss imot og en stor takk til rådgiveren som hadde tid til å prate med oss om hvor viktig det er å prate om og det å faktisk gjøre noe med belastninger. Ikke uventet gjelder de sammen utfordringer og de samme muligheter også hos friomsorgen, som hos overgangsboligen.

Verdens nordligste fengsel (under forutsetning av hva som er offentlig kjent, nabolandet tatt i betraktning da). Vakta lurte kanskje på hvilke to raringer eller søringer som de kaller det her, det var som stod i gata og tok bildet av skiltet deres den onsdag morgenen. Vi ble likevel tatt godt imot av Ann Karin Fismen i vakta som attpåtil hadde gått av nattvakt og skulle på nattvakt samme kveld. Vi fikk bli med på morgenmøtet og etter den seansen gikk møtet rett over til å prate om hva som opptok de og hva som opptok oss, noe som ikke uventet skulle vise seg å være påfallende sammenfallende.

I nord er man vant til store avstander. Vi (les meg) trodde et steinkast her oppe var 10 mil eller mer. Neida, et steinkast her er faktisk bare et steinkast og alt som ikke er sentrumsnært (dvs. innenfor 10 minutter) er langt unna. Ikke forstod de sin egen Erik Haugen (20 min til jobb) eller pendlere som kastet bort tiden på reising. Følte meg litt truffet av den der må jeg si, men mitt avsindige forsøk på forsvar ved å antyde at jeg hadde effektiv reisetid siden jeg jobbet på toget ga de tomme blikkene ikke nevneverdig effekt (les ingen).

På omvisning kunne ikke undertegnede dy seg med å bemerke «overraskende høy standard på fengselet» og skulle tro jeg lærte av det, men neida. Måtte også bemerke overraskelse over standarden på beredskapsrommet og utstyret deres hvorpå vår sindige foreningsleder og operativ førstebetjent Thomas Korvanen med en satirisk undertone bemerket myter søringer har om nord.

Uansett, som om ikke standarden på fengselet var høy fra før skal det nå utredes om en nedlagt og flunkende ny barnevernsinstitusjon rett nede i gata kan bli nytt lavsikkerhetsfengsel, overgangsbolig og administrasjon for fengselet. Forhåpentligvis vil det kunne bli slutt på å sende strevsomme domfelte fra Alta til Verdal, som ikke uventet ikke klarer å tilpasse seg. Vi pratet også med nærmeste nabo til institusjonen og hun fortalte at nabolaget ønsket kriminalomsorgen hjertelig velkommen. Å la den muligheten gå fra seg vil være et tap. Ikke bare for Vadsø fengsel, men også for kriminalomsorgen og Vadsø kommune.

Tre ting til om Vadsø på tampen. Vadsø venter ikke til pliktårsbetjentene får obligatorisk oppsigelse i mai med å tilby de kontrakt fra 1. juni, slik at de må leve unødvendig i usikkerhet og derav se seg om etter annet. De som vil er allerede ansatt med kontrakt fra og med 1. januar. Av all lovanvendelse direktoratet skal sjekke for om dette er greit også for andre enheter, må dette være det minst formålstjenlige og mest ressurssløsende å sjekke.

Vadsø lyser også ut ledige stillinger i vakta 3 lønnstrinn over andre fengsler og de benytter også HTA 2.5.3 og 2.5.5 på eget initiativ for å beholde betjentene. Alle arbeidsgivere i kriminalomsorgen sier de tar å rekruttere og beholde på største alvor, men tilsynelatende er det egentlig bare Nord som gjør mest innholdsmessig med det tatt i betraktning av at ansatte ved Mosjøen i tillegg nå er gitt 25 000 i håp om å kunne rekruttere og beholde.

Kanskje er Nord sitt eget slagord treffende. Kanskje er det slik de selv sier. «Nord får jobben gjort».

Hovedtema for reisen var å oppmuntre til å spørre om hvordan man har det og invitere til dialog.

Hvorfor skal man være åpen om hvordan man har det?

Sosial støtte fra kollegaer, venner eller familie er kanskje det aller viktigste for mental helse. Samtidig er det viktig med egentid og bare det å ta vare på seg selv. Det er viktig å sette grenser for tidstyver, energitappende situasjoner og mennesker. Det er viktig med restitusjon og balanse mellom arbeid og fritid.

Å føle skam er vanlig, men det er ingen skam ved det noe våre rollemodeller (Nicolai, Daniel m.fl.) har vært åpen om og vist oss. De har medvirket til å gjøre dørstokkterskelen lavere og lavere skal den bli. Kan de, kan vi, og å assosiere seg med de, er alt annet enn skam. Det er tvert om å assosiere seg med modighet og robusthet.

Det kan også være en god ide å prate med din leder og få det journalført. Er det et ytterligere ønske om samtale, vil din leder hjelpe deg videre. Har du pratet om det, er du ikke alene om det.

Tommy Fredriksen
forbundsnestleder