Kommentarer til Rambøll rapporten

Betraktninger og kommentarer til Rambøll rapporten

Forbundet har omtalt psykiske belastningsskader som den største trusselen i kriminalomsorgen. Belastningene som er kartlagt er stress, utmattelse, somatiske plager, angst, depresjon, PTSD og kompleks PTSD. Det er nå bekreftet. Det er bra at Rambøll-rapporten beskriver omfanget, årsakene og konsekvensene av psykiske belastningskader på en overbevisende og god måte.

Det er også bra at den går i dybden på ansattes erfaringer, refleksjoner og vurderinger. Det er klart man stiller seg spørsmålet om hvorfor dette ikke ble gjort samtidig med Danmark, men selve rapporten oser uansett av legitimitet og autoritet.

Den får også frem at det å ivareta ansattes psykiske helse er viktig av flere grunner. Først og fremst at det er helseskadelig å jobbe med innsatte. Dernest at kriminalomsorgen må gå fra å være et helseskadelig sted å jobbe til å bli helsefrembringende. Videre får de frem at helsen til betjentene også er viktig for oppdragsevnen og samfunnssikkerheten i Norge.

Det er også svært bra at Rambøll plasserer ansvar der det hører hjemme og at de har 21 konkrete forslag til forebyggings- og håndteringstiltak som kan bidra til å redusere skader. Ikke alle er like viktige eller helt relevante, men noen av tiltakene er helt avgjørende.

Det er også svært positivt at Rambøll anerkjenner at de ansatte i kriminalomsorgen er dedikerte, lojale og samfunnsengasjerte. At de er genuint opptatt av samfunnssikkerhet og det sosialfaglige i sitt arbeid med innsatte og domfelte, samtidig har jobben en skyggeside.

Avgjørende årsak er underbemanning

På samme måte som den danske rapporten fra 2020, lister Rambøll opp organisatoriske og kulturelle årsaker. Og som i Danmark uttaler den helt eksplisitt at avgjørende årsak til psykiske belastninger er underbemanning og vanskelige arbeidsforhold. Det fører til overbelastning og for stort arbeidspress. Samtidig er det for liten kompetanse og kapasitet hos ledere til å kunne følge opp.

Det å oppleve traumatiserende hendelser samtidig med arbeidspress med motstridende krav, bestillinger og oppgaver, det å oppleve manglende oppmerksomhet og unnvikelser hos lokal administrasjon, mellomledelse og ledelse, forsterket av machokultur, og samtidig vite at det ikke er noe lys i tunnelen, ja det er og ville vært for mye for alle som lever i Norge.

Det som etter min mening også gjør rapporten ekstra god, er at den anerkjenner at hverdagsbelastningen er like avgjørende som det å bli utsatt for traumatiserende hendelser. Når dette opererer samtidig så eskalerer det til å bli for mye. Slik er det for flere og flere. Det kan ikke fortsette. Det hjelper ikke bare med akutte og reaktive tiltak. Det må forebygges. Det må bemannes.

Faglig oppfølging undergraves i kriminalomsorgen

Rambøll uttaler at oppfølging etter alvorlige hendelser er helt avgjørende for å forebygge og håndtere psykiske belastningsreaksjoner. Når det gjelder hva virksomheten gjør og burde gjøre, ser det imidlertid ut til at bedriftshelsetjenesten BHT har fått uberettiget og ufordelaktig kritikk. Kritikk som i større grad skulle vært rettet mot enkelte ledere i virksomheten som aktivt undergraver tjenesten. Denne holdningen finnes helt opp i etatsledergruppen og forsterkes av oppfatningen om at RHVO bør ha en mindre rolle for å spare penger.

Kartleggingen til Rambøll er inspirert av den danske rapporten, men har et utvidet omfang da den også tar for seg omfanget av somatiske plager, utmattelse, funksjon og kompleks PTSD. 1 av 7 i fengsler med høy sikkerhet har symptomer på KPTSD, noe som er svært alvorlig. Det burde være innlysende at vernetjenesten, BHT og faglig kyndighet ikke er for dyrt, men tvert om helt nødvendig. Det må legges bedre til rette for de aktørene vi har får en mer aktiv rolle på alle nivåer og grener. Barrierer mot disse må KDI fjerne.

Det er viktig at det ikke bare blir søkelys på de mest alvorlige helseskadene som PTSD og KPTSD, og at vi ikke henger oss opp i diagnostiseringer. Felles for psykiske belastninger er at de innebærer forstyrrelser i tanker, følelser, atferd og sosialt funksjonsnivå som det må gjøres noe med. Hva som konkret bør gjøres av oppfølging etter traumatiserende hendelser er imidlertid ikke enkelt noe rapporten også påpeker.

Åpenhet er viktig og det finnes i trygge miljøer

Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser til at psykologisk debrifing har ingen eller lav effekt. Senteret anbefaler i stedet å kartlegge hvem som trenger behandling og peker på at kognitiv terapi har god effekt. De mener også at forebygging av PTSD bør gjøres så tidlig som mulig ved bruk av de 4 P-er: ikke patologiser, ikke psykologiser, unngå piller og ikke påtving profesjonell hjelp.

Med andre ord. Prat med partner, kollegaer, venner, familie, naboen, leder eller hvem som helst i et trygt miljø. De vil da hjelpe deg over terskelen til profesjonell hjelp. Vi visste selvsagt fra før at det er god støtte i kollegaer som 9av 10 oppgir, men det er likevel greit at rapporten bekrefter det. I den sammenheng er det svært trist at nesten 1 av 2 har moderat eller betydelig svekkelse i funksjon og sosialt liv.

Det som dessverre forsterker belastningene, er at fengselsbetjentene ikke blir lyttet til når de forsøker å formidle det de anser som de innsatts behov. Dette skaper en følelse av maktesløshet og mangel på kontroll i arbeidshverdagen. Denne opplevelsen blir forverret i tilfeller hvor fengselsbetjentene må bruke makt mot innsatte som sliter psykisk, og det beskrives som å gjøre fysisk vondt i kroppen.

Rapporten konkluderer ikke uventet med at jo lengre du står i det jo mer sannsynlig er belastningsskader. Når da betjentene sliter med å få endene til å møtes og ikke kan kreve lønn individuelt som andre stillingskoder kan, så er det helt avgjørende at realkompetanse anerkjennes. Derfor er krav på gruppen som ofrer helsa så inderlig viktig. Som rapporten viser kan slutten på arbeidslivet komme raskere enn særalderen og derfor er det også viktig at ansiennitet også anerkjennes i resultat.

Når risikovurderinger ikke forhindrer uforsvarlig nedbemanning

Det største problemet med belastningsskader er at det mangler en grunnleggende anerkjennelse av at det er yrket som er årsak og at det for lite ressurser og bemanning til å kunne gjøre noe med det. Det som er enda verre er når det etableres en kultur som aksepterer at betjentene blir ødelagt bare man får spart penger. Hvem skal passe på arbeidstaker når arbeidsgiver med vilje ikke gjør det?

Risikovurderinger ble etablert for å forhindre farlig arbeidsmiljø. Likevel er de ikke alltid noe verdt. Nå som rapporten foreligger må betjentenes helse gå foran økonomiske kompromisser. Det må bli slutt på at risikovurderinger blir manipulert og det må bli slutt på at det nedbemannes når det vurderes som uforsvarlig uten risikoreduserende tiltak.

For første gang i historien går derfor NFF til søksmål mot et fengsel som med viten og vilje nedbemanner til tross for at det ikke iverksettes risikoreduserende tiltak. Tiltak som av arbeidsgiver ble forutsatt for å være en forsvarlig nedbemanning.

Det er derfor helt avgjørende nå at arbeidsgiver ikke bare sier at psykisk helse er viktig hvis de ikke også viser det i handling. Derfor er det svært spesielt at vi må gå til søksmål for å fortelle at ansattes helse er viktig og at nedbemanning er avgjørende årsak til psykiske belastningsskader. Det burde arbeidsgiver selv forstå og agere ut ifra. Ja, det står om penger men da får virksomheten enten gå i minus eller dempe oppdragsevnen på andre områder.

Den idealistiske trusselen er forventningen om verdens beste kriminalomsorg

På besøk i Hustad fengsel tidligere i september uttalte justisminister Emilie Enger Mehl at det var en klar ambisjon for regjeringen å gjenoppbygge kriminalomsorgen. På den annen side hadde hun ikke med seg penger til dette til tross for at hun selv påpekte at inflasjonen hadde spist opp budsjettøkningen. Likevel uttalte hun at «vi har hatt rykte på oss for å ha verdens beste kriminalomsorg og det må vi prøve å leve opp til».

Denne kommentaren til justisministeren illustrerer etter min mening den største trusselen mot ansattes helse og virksomhetens mulighet til å lykkes. Justisministeren har ikke tatt innover seg at hun med dette påfører virksomheten og de ansatte forventninger det ikke er mulig å leve opp til. Tvert om viser hun at regjeringen ikke har tatt til seg at det ikke er mulig å drive god kriminalomsorg når det er for få ansatte som også kjøres for hardt.

Det er derfor svært positivt at kriminalomsorgsdirektør Lise Sannerud uttaler at vi må gjøre mer for å møte utfordringene med psykiske belastningsskader og hun påpeker også at det vil koste penger. Det er både viktig og riktig at hun innrømmer at det er færre på jobb, og at innsatte nå er mer krevende.

Mandag 18. september starter en partssammensatt arbeidsgruppe bestående av KDI, SHVO, KY og NFF med å jobbe aktivt med rapporten og belastningsskader. Det er gledelig at HR direktør Susanne Nor er dedikert til å lede dette viktige arbeidet. Arbeidsgruppen skal gi kriminalomsorgsdirektøren råd om hva hun bør (må) iverksette av tiltak.

I tillegg til vil forbundet fortsatte med å påvirke både Stortinget og regjeringen, og alle forvaltningsledd i virksomheten. Sist, men ikke minst, vil NFF også benytte rettsapparatet der det med viten og vilje iverksettes uforsvarlig nedbemanning ene og alene av økonomiske hensyn.

Å gjenoppbygge verdens beste kriminalomsorg er både et verdivalg og et politisk valg. Norge har svært god anerkjennelse og har svært gode verdier, men vi har også svært mye ressurser i forhold til alle andre vestlige land. Evnen er der. Nå må viljen også være der. Drar vi i samme retning kan vi sammen gjøre noe med det.

Det som er særlig irriterende og provoserende, er når aktører man burde kunne forvente bedre viten fra, uttaler at Norge har mer bemanning sammenlignet med andre land. Implisitt eller underforstått at vi syter, da Norge har mer enn nok. Det er ignorant å ikke samtidig uttale at i Norge så er det fremdeles møtet og kontakten med den innsatte som er viktig. I andre land er det statisk sikkerhet, oppbevaring og straff. Ikke dynamisk sikkerhet og tilbakeføring som i Norge.

Tjenestemenn forteller sterke historier om vold, trusler, trakassering og utagering fra innsatte, samt selvmord, selvskading og selvmordsforsøk, at man har blitt forfulgt, at man har vært vitne til vold og alvorlige skader, ubehagelig atferd og verbale angrep. Rambøll gjengir også beskrivelser om hverdagen for å synliggjøre viktigheten av å sette inn nødvendige tiltak. Dette er sterke reiser i det psykiske landskap.

Les derfor rapporten og særlig sitatene.